Skilnad mellom versjonar av «Hanen stend’e paa burshella»
(Oppretta sida med «<poem> Hanen stend’e paa burshella, aa bonden gjev hono konn; rakkjen skvakkar i bakko nor, aa hjuringjen blæs i honn. Hjuringjen sit’e paa bergji aa ser imote sol; so gle’er han seg at kvelli, som bonni gjer imot jol. Kall’e graut aa geiteskyr, de æ hjuringjens rett; men naar han kjem i støyls-bare, daa hjalar han so lett. Fenaaren gjeng undi haage nuten, de æ so vent aa sjaa; hesten hoppar i Smylebrekkun’, aa han heve bjølla paa. Jokulen aa Fagran-…») |
(Ingen skilnad)
|
Siste versjonen frå 17. september 2025 kl. 01:45
Hanen stend’e paa burshella,
aa bonden gjev hono konn;
rakkjen skvakkar i bakko nor,
aa hjuringjen blæs i honn.
Hjuringjen sit’e paa bergji
aa ser imote sol;
so gle’er han seg at kvelli,
som bonni gjer imot jol.
Kall’e graut aa geiteskyr,
de æ hjuringjens rett;
men naar han kjem i støyls-bare,
daa hjalar han so lett.
Fenaaren gjeng undi haage nuten,
de æ so vent aa sjaa;
hesten hoppar i Smylebrekkun’,
aa han heve bjølla paa.
Jokulen aa Fagran-Fonni
aa Gaukstaa — ho æ brur —,
dei eru av havi synte,
aa syskjen eru dei trju.
Jokulen aa Fagran-Fonni
aa Gaukstaa, — ho æ brur —,
dei eru skylde i trea le,
dess maa dei kji sama bu.
De stend ei bjørk i bergo nor,
aa vidt so veks hænas røtar:
so æ fulli karmann-hugjen,
de fysste han kjem’e paa føtar.
So æ drengjin’ i uppvokstren
som seljeteinan’ upprenne,
aa so æ dei i augo sjaa
som rimarlogjen han brenn’e.
Eg va meg ut paa Glaheims-bergje,
eg saag meg ut so vie —
gjenta leika i hugjen min
som spunni gulle de frie.
Eg sill’ gjeva ti sprettan’ Rauen,
fagrast i stallen stend,
um gjenta va so gla i meg
som logjen i lauve brenn.
Der hjalar eit viv i Jusuli,
de heve so vent eit ljo;
de heve komi i hugjen min,
de gjeng der alli oto.
Haare hev ho som tiriltunga,
aa halsen æ som mjøll,
augo dei æ i hausen sjaa
som soli ris ivi fjøll.
Gaukjen æ graa, han gjel um vaaro,
aa ljoe ber fram mæ lie:
de æ fulli godt aa gilje den møy
som allstødt svòrar mæ blie.
Reven han diltar gjore i kring,
aa hjasen hoppar i rugjen:
ho æ inkji go aa gilje,
den møy som ber ein annen i hugjen.
Laksen renn so stridt i straum
aa upp imot hare grjoti:
ilt aa leggje elsk ti den
som ingjen legg i moti.
Der tikje me vent aa vera,
der drosine danse mæ drengjo;
gaukjen gjel i grøne li,
aa fuglane skaka vengjo.
Vent æ de i Vaagelian’,
naar lauve aa grase gror;
men endaa véndri paa Kvamsfjoren.
naar Gunnar aa Kari ror.
Vent æ de mæ Vinjekyrkja,
naar brurine gjeng i flokkar;
dei turve kji ljose bera,
de lyser av brurelokkar.
Fiskjen uti fagran vatne —
aa laksen søkjer hav —:
mang ein helsar maagjen sin
aa veit so liti av.
Fiskjen uti fagran vatne —
aa ikonn uppi tre —:
den som vi hava dotte mi,
maa eige gull aa fe.
Hjorten spilar i heio nor,
han sprikjer si klo:
hau! so gjere dei Herjus-sønin’,
som giljar mæ or.
Hjorten spilar i heio nor,
han rekkjer sin hals:
hau! so gjere dei Herjus-sønin’,
som giljar mæ fals.
Hjorten spilar i heio nor,
han bøygjer si’ bein:
hau! so gjere dei Herjus-sønin’,
som giljar i løynd.
Inkji æ eg vrei’e,
inkji æ eg bli,
jaumenn fær gjentun’,
gjera hòt dei vi.
Eg som trudde du va den
som inkji attra ori;
de du sae, sto fy meg
som bergje stend i jori.
Huri nurkar i kallom jønni,
aa joklane heng i kring —
eg totte leng’e den vetre-nòtti
hell halve alderen min.
Eg va meg ut paa Glaheims-bergje,
de føykte aa de dreiv;
daa høyrde eg den kvite bikkja
i maaneljose gøy.
Austa rek’e, skyi skjek’e,
aa den kalle mjølli driv —
bet’e va de heimi vera,
skjemte seg mæ sitt viv.
Austa rek’e, skyri skjek’e,
de driv so kaldt i heie —
bet’e va de heimi vera.
dei frosne tæ’ne tøye.
Danse, mi dokke,
mæ du æ ung’e;
fysst du æ gomol,
vert’e du tung’e.
I fjor daa eg fír heimati,
va eg rauleitt som soli;
no heve sorgji tvinga meg,
no æ eg svart’e som jori.
Sutine aa sorgjine
dei trør eg undi fot;
ti gla’are sko eg halle meg,
ti mei de gjeng meg imot.
Sutine aa sorgjine,
de blandast alt ti sama:
munnen lær, aa hjarta græt’e,
de æ so liti gama.
Ingjen fuglen flyg so haagt
som gagli mæ sine ungar,
ingjen ormen sting so saart
som falske mannetunga.
Drukkjen manns or æ draumo likt,
ein føre de ingjen fyr øyre;
han talar so mangt um efta
han vi kji um morgon høyre.
Spangebelte aa krusa haar,
de vert so mykji meti;
men kvòrdags-gagne aa ori snille,
de vert so lengji gjeti.